Et lite sjukehusbesøk

Noen har vel kansje fått det med seg allerede. Men kan jo alltids skrive litt om det her.

Det begynte med noen smerter i brystet. Ikke noe veldig vondt, men vondt. Så etter en ukes tid besøkte jeg legen min. Der fikk jeg tatt forskjellige tester, men det var ingenting som ga noe utslag der. Så legen sa at det muligens var noen muskler som var i klem. Jeg fikk resept på ibux. Og så sa han at han ringer i løpet av ettermiddagen dersom blodprøven skulle gi noen utslag. Ingen tlf. på den dagen og heller ikke neste dag. Så jeg trodde jo da at alt var i sjønneste orden. Men neste dag da ringte han. Da fikk jeg beskjed om å komme å hente en henvisning til sjukehuset og kjøre med en gang, for jeg måtte til utredning for blodpropp. Så da var det jo bare å ringe til mamma om hjelp. For Andy var jo offshore. Heldigvis fikk jeg tak i henne rett før hun skulle på jobb. Mamma og pappa fikk snudd rundt på alt og kjørte nedover mot Stavanger med en gang. Jeg hentet min henvisning og Victoria. Kjørte til sjukehuset. Her fikk jeg æren av å vente mange timer på akkuttmottaket. Mamma og pappa klarte til og med å komme fram i tide. Pappa tok Victoria med seg hjem og mamma ble med meg. Og omsider var det min tur. Her var det jo selvfølgelig flere tester som skulle tas. Og de fant ikke noe mer enn et lite utslag på blodprøven. Men for å være på den sikre siden ville de at ta en ct av lungene. Og inn i maskinen bar det. Det gikk fort. Det var temmelig vondt når jeg fikk kontrastvesken sprøytet inn, men det gikk jo fort. Jeg ble kjørt ut på ventegangen og de gikk. Mamma var heldigvis med meg. For etter tre minutter fikk jeg frysninger og høyre fot begynte å riste. Så hun fikk hentet hjelp. Og da bar det inn på et overvåkingsrom. Venstre fot og hørye arm begynte og å riste. Jeg prøvde å gå litt, det gikk greit, men så begynte underskjeven og å riste. Så da fikk jeg beskjed om å legge meg igjen. Jeg fikk beroliggende og noe greier for de som reagerer mot kontrastvesken. Etter en stund ga det seg. Vi ventet litt og så fikk jeg gå hjem. De fant heldigvis ingen blodpropp.

Natta gikk fint og dagen etter gikk som normalt. Vi var på Ikea og kjøpte ny seng til Victora og koste oss godt. På ettermiddagen reiste mamma og pappa hjem igjen. På kvelden etter jeg hadde lagt Victora ble jeg plutselig iskald igjen og høre fot begynte å riste. Så da var det igang igjen. Jeg ringte legevakten og fikk beskjed om at jeg måtte komme. Ringte mine foreldre som nettop var kommet hjem. Ringte Anne Lise som kastet seg i bilen og ringte Sissel nabo. Sissel ble her hjemme og passet Victoria og Faya mens Anne Lise ble min ventende partner på akkuttmottaket fram til mamma kom og tok over for henne. Etter maaaaaange timers venting fikk jeg komme inn. Da ble jeg møtt av samme lege som dagen før. Han kontaktet en nevrolog. Dette hadde de jo da selvfølgelig aldri sette eller hørt om, så de viste ikke helt hva det var eller noe. Men filmet ble jeg. De tok ct av hodet, men fant ikke noe der. Til slutt ble jeg innlagt på nevrologisk avdeling. Der fikk jeg "suitten". Altså gangen. Her lå jeg da et par dager. Innimellom så ristet jeg. Andy fikk privat helikopter hjem på lørdagen. Natt til søndag var siste riste anfall. Så søndags ettermiddag fikk jeg reise hjem på perm. Og mandag ble jeg skrevet ut. Fikk beskjed om at time til MR av ryggen kom i posten. De viste ikke hvorfor dette har skjedd. Kansje det var psykologisk. Han vi snakket med trodde ikke det var kontrastvesken, men vi er nå ikke helt enig i det da. Alt logisk sier jo at det er den. Det begynte 3 min. etter jeg fikk den og så slutter jeg jo å riste sånn omtrent når den skulle være ute av kroppen. Men nå gjenstår det jo bare å se på MR undersøkelsen.

Jeg må jo takke Anne Lise og Sissel som stilt opp på flekken. Tusen takk. Dere er noen helter. :-)

Elisabeth