Velkommen Lisa

Onsdag 1 februar ringte vekkerklokka på mobilen kl. 07.00. Jeg tar et skritt ut av senga og der kjenner jeg det murrer i magen. Det er nok bare kynnere tenker jeg. Har hatt noen av de og hadde egentlig begynt å tvile på om Lisa i det hele tatt skulle komme. Jeg går i dusjen og begynner å ane at det kansje ikke er kynnere. For de forsvant liksom ikke. Ja ja tenker jeg. Om det ikke er kynnere så må jeg jo sminke meg litt. Er jo viktig å være sminket om jeg skal fø. Andy kommer inn og jeg forteller at det kan hende fødselen er i gang, men er ikke helt sikker. Ja, da kunne jo han ta bilen da slik at han kunne komme fortere hjem. Bare sånn i tilfelle om det skulle være rier. Joda. Men da måtte han levere Victoria i barnehagen. Joda. Det skulle gå fint. 10 minutter etterpå kommer vi fram til konklusjonen at det er rier. Andy får vekket og stelt Victoria, og kjører henne til barnehagen mens jeg og min svigermor spiser frokost. Han kommer hjem igjen setter mobilen på lading og tar seg en tur med hundene. Når han kommer hjem er jeg litt usikker på om vi skal ringe føden. Riene er jo ganske så tette og varer jo ei god stund. Men så var jo ikke aller riene like vonde da. Teller de riene som ikke er så vonde??? Andy ville nå ha seg en kopp te først han. Og så fikk vi nå ta tida på disse riene og telle litt. Og med 5 rier med varigehet på over et minutt bestemmer vi oss for å ringe. Og vi fikk beskjed om at vi var hjertlig velkommen. Klokka var vel rundt halv ti når vi kjørte. Kjøreturen gikk som smurt. Eneste plassen vi måtte vente litt var i køen inn til parkeringen på sjukehuset. I det vi kommer på føden kommer en skikkelig sterk rie. Og fire damer kommer stormende til. Jeg blir plassert i rullestol og trillet rett inn på nærmeste rom. Vi gir trygg beskjed om at jeg vil ha epudiral. Forige gang så kom jo den i det aller seneste laget. Så vi hadde bestemt oss for å mase masse denne gang. Jeg blir undersøkt og med 5 cm åpning. Den ene dama går ut for å bestille epudiral. Ikke lenge etter kommer hun inn igjen. Da er det 7 cm åpning. Dama skal gjøre klar for epudiralen. I mens sier jeg at jeg må presse. Men får beskjed om at det ikke er tid for det ennå. Jo det er det sier jeg. De undersøker meg. Og joda. 10 cm åpning. Glem epudiralen sier de. Det har vi ikke tid til. Kl. 10.45 kommer verdens vakreste Lisa. Kl. 10.50 banker de på døra med epudiralen. Denne gang kom i hvertfall epudiralen fort, men Lisa var raskest. Hvem skulle trodd det at det går an å ha så tor forskjellige fødsler. Victoria brukte hele 42 timer og Lisa brukte 3 timer og 45 minutt. Victoria var 2708 g. og Lisa var hele 3880 g. ved fødslen.

Nå har det gått ei hel uke allerede. Tida bare flyr. Victora er ei stolt storesøster. Hun er helt i skyene. Og i dag når vi var oppe og skiftet bæsje bleie så spurte hun så fint om hvor lenge babyen skulle være hos oss. Jeg fortalte at Lisa skulle bo hos oss helt til hun ble voksen. Victoria tvilte litt på det og spurte fint om det ikke stemte at hun skulle bare være hos oss en liten stund. Nei sier jeg. Lisa skal være sammen med oss hele tiden. Hun er med i familien vår nå. Og skal bo hos oss hele tiden. Og heldigvis så ble Victoria utrolig glad for det. :-)

Hundene ser så langt ut til å takle den nye babyen fint. Faya var litt vel ivrig i starten. Ville veldig oppi Lisa. Men nå har hun roet seg. Bella forholder seg rolig og snuser litt av og til. Men er egentlig mest overlykkelig for at jeg er hjemme igjen fra sjukehuset. (Mammadalten :-) )

Elisabeth